Kanel; fornuftig bark

Det er jo ikke tilfeldig at denne bloggen heter "Kanelkroken". Jo; jeg prøver å skape en illusjon av et lunt hjem fylt med hjemmestrikkede tepper og grovbakst, men det ligger også en viss sannhet gjemt her; jeg elsker kanel! For noen er ikke dette akkurat noen overraskelse, for jeg brukte faktisk et helt år på å prøve å lære opp andre til å forstå at mitt livsmotto ikke bare var tull, nemlig det at "kanel passer til alt". Jeg må vel innrømme at jeg mislyktes, og klarte sannsynligvis ikke å overbevise noen andre enn meg selv.

For å bevise at jeg hadde overbevist meg selv, prøvde jeg meg på et halsbrekkende prosjekt sommeren 2009; å dynke all mat i kanel gjennom en hel uke. Dette prosjektet ble kalt "Kanelmatuka", og ble egentlig satt igang fordi Thor Eldor hadde lova meg at foreldrene mine skulle få en tomt på Kvikne hvis jeg klarte å gjennomføre (dvs. det var vel egentlig bare mamma og pappa som hadde lovet seg selv at de fortjente en belønning siden jeg forpesta all middagsmaten deres med kanel)(Jeg vet ikke engang om Thor fikk med seg dette kriteriet da han utfordra meg:)) Jeg helte altså en god porsjon kanel over all mat (og drikke + tran!), og tok bilder av alt sammen. Mange nye smakskombinasjoner ble oppdaget, noen mer vellykkede enn andre. Nedenunder følger en liten smakebit (haha) på mitt fantastiske matinntak denne sjebnesvangre juniuka:

Konklusjonen etter prosjektet ble selvfølgelig at jeg fikk bekreftet at kanel passer til alt. Kanskje ikke alltid i kjempestore doser, men et dryss her og et dryss der skader ingen. Også er jo kanel kjempesunt, og hjelper mot både det ene og det andre. (Fra tid til annen poster folk skremselsartikler på Facebook; onde hint om at kanel ikke er sunt for levra og slike ting, men det må jeg faktisk velge å se bort ifra, siden jeg er kanelambassadør.)

Men så til det store spørsmålet; hva har skjedd i tida etter kanelmatuka? Hvor stort er Anjas daglige kanelinntak? Her er nok svaret litt skuffende; kanelforbruket har minket drastisk. Jeg vet egentlig ikke hvorfor, kanskje er jeg bare glemsk, for jeg har jo allerede bevist at denne fantastiske oppmalte barken er en viktig bestanddel av ethvert måltid. Jeg har spist kanel i dag; en raus dose som "lokk" på havregrøten, men grøt blir jo definitivt ikke det samme uten kanel. (Jeg spiser havregrøt ganske ofte, også spiser jeg risengrynsgrøt den ene dagen i året hvor det er nødvendig, nemlig på julaften...) Også vurderer jeg å lage heftig kanelinnsmurte eplemuffins til dessert i dag. Men dette er jo liksom bare sånn hverdagskanelmat som ikke klarer seg uten kanel, sånn annen mat, som fisk, kjøttgryter, pizza, skinkesmørbrød, supper osv., har liksom bare blitt kanelfri sone av en eller annen grunn.

Konklusjonen av dagens kanelmimreinnlegg er altså at det er på tide å ta kanelen inn i varmen igjen, omfavne den, utnytte den, innta den og leve med den. Til slutt har jeg skrevet et lite kaneldikt, til ære for en gammel og god venn;

               Kanel
En brun, finmalt nødvendighet
som kurerer elendighet;
en særskilt form for veldedighet
en næringsklem
og ikke glem;
en trofast, ærlig og nyttig venn.


-Anja