Dagene før studielånutbetalinga er stusselige havregrøt-og gulrotdager, og derfor har jeg fått Sindre til å sette en brøddeig. Grovbrød med byggryn og tørka brennesle (fra vårens brenneslejakt; en stikkende opplevelse). Ettersom brødforma vi hadde nå tjener som såpeform (og Sindre ikke liker utflytende, individualistiske brød), la han brødforma på et stekebrett, i "press" bak en ildfast form, med to bøker over hver sin halvdel av deiga + masse klær på toppen (kun i heveprosessen, altså; her er vi nøye på hva vi putter inn i stekeovnen).
Det interessante med denne fremgangsmåten, er de to bøkene over brøddeiga; to Donald-samlebøker med historier av henholdsvis Don Rosa og Carl Barks. Jeg har vært Barks-tilhenger siden jeg var liten, mens Sindre holder en knapp (eller ti) på Don Rosa. Vi har lenge hatt en slags krig her hjemme om hvilke Donald-historier som er best, og vi blir selvfølgelig aldri enige. Jeg elsker Barks tegninger; enkle, rene og pene, og jeg blir stressa av de skjelvende figurene til Don Rosa, samt alle svettedråpene han tegner. Sindre er jo historienerd, så jeg kan forstå at han liker Don Rosas historier, som ofte er sprekkfulle av historisk informasjon fra alle verdenshjørner. Selv er jeg for utålmodig til sånt, og synes at det kunstneriske kan være vel så viktig som historien bak (selv om jeg må innrømme at jeg har lest Don Rosa-bladet om de ti avatarene helt i filler).
Nok om det; poenget er at Sindre og jeg har laget hver vår teori om hvilken del av brøddeigen som vil heve mest, påvirket av boka den ligger under. Sindre mener at det faktum at Barks var bondegutt (vant til å jobbe med korn...?!), mens Don Rosa var fra byen (brødene bakes i byen...), vil føre til at brødet hever bedre under Don Rosa-halvdelen. I tillegg er det jo Sindre som har laget brødet, og han har jo med seg en god del Don Rosa-energier (i tankene), som han velvillig overstrør brødene med. Jeg er ikke så fan av sånne energiløsninger, men tenker heller at vi har å gjøre med en meget intelligent brøddeig (den er jo tross alt fostra opp på både rug, brennesle og olivenolje), som suges opp mot Barks historier om firkanthøner og sjøormer. (Advarsel; digresjon: jeg har i mange år vært livredd for gjær, spesielt den ferske varianten, etter at heimkunnskapslæreren min i 6.klasse fortalte at gjæren var et lite dyr som vi måtte mate med litt sukker og bade i passelig temperert væske, så ville den vokse seg stor og sterk. Fikk den for mye gjær, kunne den vokse seg ut av bakebollen, krype ned på gulvet og gjemme seg under senga vår.)
Her er resultatet, etter en times heving:
Jeg må skuffet innse at Don Rosa-halvdelen (til høyre for brillen) er ørlitegranne høyere enn Barks-delen, som skråner litt nedover (selv om det nesten er umulig å se på dette bildet). Jeg har jo selvfølgelig mine egne teorier om hvorfor resultatet ble som det ble (Sindre har elta den ene delen av deiga mindre enn den andre, han har sneket seg inn på badet og pressa ned Barks-delen, han har strødd negativ-energi-tanker over Barks-halvdelen osv.), men jeg vil jo ikke framstå som en dårlig taper, derfor holder jeg (for en gangs skyld) munnen lukka (inntil brødet endelig skal spises, da må jo kjeften åpnes igjen).
Ps: se så pent brødet ble:
-Anja
