Høsten som fløy forbi

Høsten forsvant liksom bare superfort, og nå er det kaldt, hvitt og glatt. Vi fikk tid til mye skole, mye matlaging, litt tur og mye tedrikking.



Caiser fylte ni år i oktober, og da ble det bursdagskake! Han holder seg tydeligvis godt, for det er ikke sjeldent jeg får høre at "han kan da umulig være mer enn to-tre år gammel?"...

 

Caiser synes vi har brukt for mye tid på skolearbeid i høst, og en dag la han seg like godt ned for å streike. Oppå dataen.

 

Ellers sniker han seg ofte opp i senga.

 

 

Vi har laga mye god mat i høst...



                                                        Kålruletter, for første gang



                                  Pasta med cherrytomater, oliven, spinat og kyllingkjøttboller


          Linsesuppe, denne gangen med grønne linser. Og egenplukkede laurbærblad fra Hellas.

Sellerirotsuppe med eple/baconspyd og hvitløkskrutonger

             

             "Taco" med reinsdyrskav, kantareller, squash, avokado, oliven, salat og ost




Fylt squash

 

 

I oktober meldte vi oss på Grete Roede-kurs, og nå teller vi skritt og kalorier, og må gå lange omveier for å unngå de tidligere bestevennene våre (lakris og sjokolade) i butikken.




 Sindre hadde forresten flaks i september, og vant massevis av flaxlodd. Likevel ble det ingen storgevinst:(


Kaninene elsker knekkebrød! De har fått vinterpelsen på, og hopper rundt i snøen.

 

 

... og nå er det snart desember; eksamensstress og julegavelaging:)

Don Rosa vs. Carl Barks; hvem påvirker brøddeighevinga mest?

Dagene før studielånutbetalinga er stusselige havregrøt-og gulrotdager, og derfor har jeg fått Sindre til å sette en brøddeig. Grovbrød med byggryn og tørka brennesle (fra vårens brenneslejakt; en stikkende opplevelse). Ettersom brødforma vi hadde nå tjener som såpeform (og Sindre ikke liker utflytende, individualistiske brød), la han brødforma på et stekebrett, i "press" bak en ildfast form, med to bøker over  hver sin halvdel av deiga + masse klær på toppen (kun i heveprosessen, altså; her er vi nøye på hva vi putter inn i stekeovnen).

Det interessante med denne fremgangsmåten, er de to bøkene over brøddeiga; to Donald-samlebøker med historier av henholdsvis Don Rosa og Carl Barks. Jeg har vært Barks-tilhenger siden jeg var liten, mens Sindre holder en knapp (eller ti) på Don Rosa. Vi har lenge hatt en slags krig her hjemme om hvilke Donald-historier som er best, og vi blir selvfølgelig aldri enige. Jeg elsker Barks tegninger; enkle, rene og pene, og jeg blir stressa av de skjelvende figurene til Don Rosa, samt alle svettedråpene han tegner. Sindre er jo historienerd, så jeg kan forstå at han liker Don Rosas historier, som ofte er sprekkfulle av historisk informasjon fra alle verdenshjørner. Selv er jeg for utålmodig til sånt, og synes at det kunstneriske kan være vel så viktig som historien bak (selv om jeg må innrømme at jeg har lest Don Rosa-bladet om de ti avatarene helt i filler).

Nok om det; poenget er at Sindre og jeg har laget hver vår teori om hvilken del av brøddeigen som vil heve mest, påvirket av boka den ligger under. Sindre mener at det faktum at Barks var bondegutt (vant til å jobbe med korn...?!), mens Don Rosa var fra byen (brødene bakes i byen...), vil føre til at brødet hever bedre under Don Rosa-halvdelen. I tillegg er det jo Sindre som har laget brødet, og han har jo med seg en god del Don Rosa-energier (i tankene), som han velvillig overstrør brødene med. Jeg er ikke så fan av sånne energiløsninger, men tenker heller at vi har å gjøre med en meget intelligent brøddeig (den er jo tross alt fostra opp på både rug, brennesle og olivenolje), som suges opp mot Barks historier om firkanthøner og sjøormer. (Advarsel; digresjon: jeg har i mange år vært livredd for gjær, spesielt den ferske varianten, etter at heimkunnskapslæreren min i 6.klasse fortalte at gjæren var et lite dyr som vi måtte mate med litt sukker og bade i passelig temperert væske, så ville den vokse seg stor og sterk. Fikk den for mye gjær, kunne den vokse seg ut av bakebollen, krype ned på gulvet og gjemme seg under senga vår.)

Her er resultatet, etter en times heving:

Jeg må skuffet innse at Don Rosa-halvdelen (til høyre for brillen) er ørlitegranne høyere enn Barks-delen, som skråner litt nedover (selv om det nesten er umulig å se på dette bildet). Jeg har jo selvfølgelig mine egne teorier om hvorfor resultatet ble som det ble (Sindre har elta den ene delen av deiga mindre enn den andre, han har sneket seg inn på badet og pressa ned Barks-delen, han har strødd negativ-energi-tanker over Barks-halvdelen osv.), men jeg vil jo ikke framstå som en dårlig taper, derfor holder jeg (for en gangs skyld) munnen lukka (inntil brødet endelig skal spises, da må jo kjeften åpnes igjen).

Ps: se så pent brødet ble:

                                                            -Anja

Sommeren er snart over...

... og endelig er det mørkt og kaldt om natta igjen. Altså mye lettere å sovne; midnattsol er en negativ faktor i mitt søvnmønster. Jeg har starta et nytt semester på universitetet, og innser at dette kommer til å bli en intensiv høst. I tillegg til biologifag tar jeg spansk (en el nevel de principiante), siden jeg nesten ikke husker noe spansk fra vgs., og latin (Sanam formam vitae conservate. Immodica ira creat insaniam. Quid cogitas? - debemus iram vitare.)

I går kom jeg hjem fra et tredagers feltkurs på Reinøya; et koselig kurs med mange ukjente mennesker og planter. Vi undersøkte om plantevev fra ulike planter med ulik konkurransedyktighet ville påvirke rotlengden til salatfrø, og om berggrunnens sammensetning og næringsrikhet påvirker plantelivet i området. På feltkurset fikk jeg også oppleve en effektiv slankekur; får-i-kål og riskrem får i hvert fall meg til å gå ned i vekt (inneforstått; hvis man ikke spiser noe særlig av noe man ikke liker, sparer man en god del kalorier!).

Det er fortsatt liv ute i hagen vår; både kaniner og urter hopper rundt i skjønn forening. Urteplantene fikk jeg av en gartnermann på Kvaløya som jeg besøkte/arbeidet for to dager via sommerjobben i Botanisk hage. Sindre har jo grønne fingre (vel, nå for tida er de kronisk brune, siden han jobber på et lager), så han fikk æren av å putte de søte små urtebarna ned i jorda, og sette opp et provisorisk hyssinggjerde som beskyttelse mot den store, slemme gressklipperen Sito bruker til å meie ned alt den kommer over.

Sitrontagetes

Ruccola

Bladpersille, kruspersille, oregano, lavendel og gressløk



Mynte

 

 

På mandag var Caiser og jeg en tur oppe på Rødtind, mest for å sjekke kondisen min, som jeg egentlig vet er ganske begredelig for tida. Jeg hadde helt rett i mine antagelser, og brukte mye lengre tid på å gå opp til toppen enn hva jeg har brukt å gjøre tidligere. Fin og svett var jeg også. Fem minutter etter at vi var kommet opp, ble Caiser gretten, og ville ikke at jeg skulle ta flere bilder av ham. Han lot seg bestikke med en kjeks, sånn at jeg kunne få pusta ordentlig ut, før vi begynte på nedtraskinga.


Glad Caiser på Rødtind

 

Caiser begynner å bli gretten
 

Blid og fornøyd igjen på tur nedover

 



To positive nyheter

Her kommer to meget positive nyheter:

1. Jeg har spist en baguett med et hvitt, syrnet melkeprodukt, muligens iblandet majones. Melkeproduktet er altså ikke fullstendig identifisert, men for meg holder det å vite at jeg har smakt på (eller egentlig ikke bare smakt på, men også spist opp) noe med lys farge som lukter sur melk. Å ikke spise/drikke slike mystiske syrnede melkeprodukter har liksom blitt fast tradisjon for meg (og i god norsk ånd har jeg liksom fått det for meg at alle tradisjoner er til for å opprettholdes, bare fordi vi har utført dem før, uansett hvor meningsløse tradisjonene kan oppfattes. Men nok religionsavsporing nå.), og jeg har ikke spist rømme, usukra yoghurt, majones, kesam, skummel ost osv. på lang tid.

Derfor er jeg jo litt stolt over at jeg altså spiste en baguett med kylling, tomater, løk, salat og dette mystiske produktet. Grunnen til denne revolusjonerende hendelsen? Jeg var rett og slett veldig sulten, og glemte for en gangs skyld å spørre kafédama om hun hadde tenkt til å smøre på sånne skumle ting på kyllingbaguetten min. Hvordan det smakte? Helt ok. Syrlig. Som et unødvendig bindemiddel mellom pålegget og baguetten. Kunne veldig fint klart meg uten, men jeg overlevde. Alle som kjenner meg godt vet at jeg er livredd for hvite, syrnede melkeprodukter. Derfor bør dette være et bevis på at jeg ikke er fanatisk livredd, bare sånn passelig, og at jeg av og til tør å overvinne denne frykten.

2. Her har jeg gjort det motsatte av å være modig- Bama har nemlig tilrettelagt godt for at jeg skal kunne unngå bananmomsing, og likevel kunne drikke bortelaga smoothie. Det har faktisk vært litt sånn derre problematisk at alle smoothieprodusenter på død og liv skal stappe banan opp i smoothiene sine bare for å få den rette konsistensen (det kan jo ha noe med god smak å gjøre også, men det er jo ikke jeg den rette til å uttale meg om...). Derfor ble jeg jublende glad da jeg oppdaga denne bananfrie smoothien, der etiketten også presiserer at dette er en drikk for "deg som ikke spiser banan". Jippi!

Av en eller annen merkelig grunn var det helt umulig å få tatt bilde av min bananfrie smoothieflaske slik at den hvite teksten ble leselig. Hovedpoenget med dette bildet var jo egentlig å vise at det står "bananfri smoothie" der:)

                                                            - Anja

Jeg vil ha en liten gris

Se på denne fantastiske lille krabaten! Så søt og mofsete, og superglad i kos. Jeg elsker sånne særegne dyr som bare tar seg til rette og kaster seg bakover for å bli klødd.

Til og med Mari ble sjarmert av den lille gryntemofsen

Vi var på besøk i "Den lille dyrehage" på Brokelandsheia da vi kom over disse små hjerteknuserne. Det var jo selvfølgelig også noen andre dyr der...

- Anja